Om fire år vil vi antagelig kunne oppsummere at det ikke hjalp å stemme i år heller, skriver Jørgen Strickert.

For første gang i norsk politisk historie var det ved årets valg tillatt å møte opp dritings i valglokalet. I den nye valgloven var bestemmelsen om at personer som var "beruset eller forvirret" skulle nektes å avgi stemme fjernet, riktignok ved en inkurie. Men heller ikke denne utvidelsen av demokratiet ser ut til å ha hjulpet på valgdeltakelsen. Bare 54,6 prosent av oss fant det bryet verdt å delta i folkestyret på mandag. Hvor mange av disse som hadde benyttet seg av muligheten til å drikke seg til mot for å gjøre borgerplikten, sier statistikken lite om. Man tenker sitt, men det blir bare spekulasjoner.

Åkke som; hjemmesitterne har snart reint flertall i Norge. Politikere og analytikere fortviler og mener demokratiet er i krise. Det er lett å forstå frustrasjonen. For våre folkevalgte må den dalende valgdeltakelen fortone seg som et like alvorlig slag som det ville være for oljenæringen om halvparten av landets bilister plutselig skulle slutte å fylle bensin. Politikerne føler seg som uerfarne lærervikarer som kommer ivrig og velforberedt til timen, bare for å møte en uoppdragen, uinteressert ungdomsbande som bretter papirfly og snakker med sidemannen. De prøver febrilsk å få oss til å skjønne at de har noe viktig på hjertet; de snakker om eldre og uføre, barn og ungdom, arbeidsløse og småbarnsfamilier, funksjonshemmende og folk flest. Men til ingen nytte. Det kan naturligvis være så enkelt som at vi ikke bryr oss om dem. En annen mulig forklaring kan være at ingen av oss er eldre, uføre, barn, ungdom, arbeidsløse, småbarnsfamilier, funksjonshemmede eller folk flest. Personlig tror jeg det må være det første, for her forleden mener jeg bestemt at jeg så en mann i rullestol. Det er dessuten ikke så pussig om velgerne har trøbbel med å mobilisere omtanke for politikerne, når politikerne så lenge ser ut til å ha gitt blanke i oss.

Men i fem uker har de gjort en voldsom innsats. De har gjort sitt ytterste for å vinne vår gunst. Rikspolitikere som strengt tatt ikke var på valg en gang har reist landet rundt for å møte oss, enkelte med simple framkomstmidler som tog og buss. Kjell Magne Bondevik har sett seg nødt til å gjøre det han liker aller dårligst, bevege seg til musikk. Kristin Halvorsen har måttet ty til tran for å holde tempoet oppe. Jens Stoltenberg må være aldeles ødelagt i nakkemuskulaturen. Man kan si hva man vil om valget og valgoppslutningen, men politikerne har i alle fall utvist et rørende engasjement.

Stundom har det sågar gått uvanlig hardt for seg. Martin Schanche sto for valgkampens minst planlagte, men mest effektive pr-stunt da han smelte til AUFeren Torgeir Micaelsen i forbindelse med en skoledebatt på Åssiden videregående skole 25. august. Schanche hadde åpenbart kommet feil; han hadde ikke ventet seg et panel bestående av politiske motstandere. Da det viste seg at opptil flere av politikerne på Åssiden var direkte uenig med ham, valgte rallykongen å forlate åstedet. Da noen ungdommer, blant dem Micaelsen, antydet at dette var en anelse feigt, svartnet det for Schanche, som lappet til Micaelsen. Enkelte har vært til dels svært kritiske til Schanches oppførsel, og hevdet at slikt gjør man dog ikke i et demokrati. Til og med Fremskrittspartiets ledelse har vært nødt til å innrømme at de ikke uten videre synes vold er et kurant virkemiddel i politisk ordskifte. I etterpåklokskapens velsignede lys må man imidlertid kunne oppsummere at Schanche-saken ble blåst totalt ut av proporsjoner. Den uskyldige ørefiken på Åssiden blir naturligvis bare småtteri, sammenlignet med hvordan for eksempel svenskene fører ØMU-debatt.

Alt tyder på at politikerne og myndighetene må bruke adskillig sterkere lut for å fenge folk flest og få opp valgdeltakelsen. Det ryktes at KrF, som allerede har mye å snakke om, går svanger med et forslag om å få rusbrusen ut av dagligvarebutikkene. Og inn i stemmelokalene. Det er trist å tenke på at den klart største velgergruppen ved årets valg, hjemmesitterne, sannsynligvis får rett til slutt uansett. Om fire år vil vi antagelig kunne oppsummere: Det hjalp ikke å stemme i 2003 heller.