"Ærede rikes øverste dommere (...)" Rettssaken om gratis skolebøker gikk for Norges øverste domstol, og jeg fulgte den fra tilskuerplass. Advokatenes seremonielle prosedyrer, dommerne som tilsynelatende døset under de karakteristiske grønne lampene, og fru Justitia som overvar det hele – det virket som en evighet siden sommeren 2001 da en gjeng Rød Ungdom-aksjonister la tretten lærebøker ut på internett. Men nå skulle aksjonen få sin endelige behandling og dom, etter dette var det ingen vei tilbake.

Gjennom tingrettens og lagmannsrettens behandling av skolebokaksjonen, hadde den forholdsvis uskyldige politiske aksjonen vår reist et spørsmål av prinsippiell interesse: Kan det idømmes foretaksstraff for sivile ulydighetsaksjoner? Oslo Tingrett skapte historie da de i sin tid la straffeansvaret for aksjonen på organisasjonen Rød Ungdom. Fram til denne dommen har rettspraksis vært at den som velger å ta sivil ulydighet i bruk, selv bærer straffeansvaret. Det følger av selve definisjonen på sivil ulydighet: En ikkevoldelig handling i strid med loven, som gjennomføres i full åpenhet på grunnlag av den enkelte deltakers overbevisning om at handlingen er moralsk riktig og nødvendig. Bak spørsmålet om foretaksstraff ligger imidlertid den sentrale problemstillingen slik jeg ser det: Hører sivil ulydighet til innenfor rammene av demokratiet vårt? Er sivil ulydighet en demokratisk rettighet, som rettsapparatet til en viss grad bør verne om?

Bevisstheten omkring disse spørsmålene var trolig noe lavere hos de unge revolusjonære i Rød Ungdom i 2001. Det skal jeg være den første til å innrømme. Til aktivistenes forsvar må det sies at man vanskelig kunne forutse rettsapparatets uortokse behandling av aksjonen. Men takket være arbeidet med saken har vi fått innblikk i en helt unik del av norsk historie – ulydighetens historie – den vi aldri fikk lære om på skolen. Vi har i tillegg sett hvordan sivil ulydighet har styrket demokratiet, også i vår helt nære samtid.

Jeg kjenner til mange gode, pragmatiske argumenter for sivil ulydighet: Rettigheter og friheter vi i dag tar for gitt, som organisasjonsfrihet, allmenn stemmerett, streikerett og adgangen til militærnekting, er kjempet fram gjennom sivil ulydighetsaksjoner. Gjennom ulovlige aksjoner fikk de som ønsket lovfestet rett til selvbestemt abort, fokus på den nedverdigende behandlingen av kvinner. Miljøbevegelsen her til lands har et langt rulleblad: Den spede starten med Mardøla-aksjonen, lenkegjengen i Stilla i 1981, 80-tallshelten Fredric Hauge som gravde opp gifttønner foran et samlet pressekorps, og stormobiliseringen mot gasskraftverk i Øygarden for sju år siden. Gjennom sivil ulydighet har viktige kvaliteter ved samfunnet vårt blitt bevart, eller styrket. Det tok et tiår, men likefullt, Gro Harlem Brundtland innrømmet til slutt at Alta-utbyggingen var unødvendig.

Konsekvensetisk har motstanderne av sivil ulydighet altså en krevende oppgave når de skal begrunne sitt standpunkt. Hva er utfordringen til oss? Kanskje denne: Sivil ulydighet er ikke forenlig med demokrati når virkemiddelet undergraver selve premisset for styringsformen. Nemlig å akseptere at man tilhører mindretallet, ved at man bøyer seg for flertallet. Mindretallet har visse ukrenkelige rettigheter, og disse er lovfestet. Dermed sikrer vi at et politisk flertall ikke kan herje som det vil med et mindretall. Lovbrudd derimot, undergraver demokratiet som institusjon.

Hva er vårt svar? Jeg har stor sans for tanken om at det finnes en prima facie forpliktelse til å følge loven generelt, men at denne forpliktelsen kan overgås av tyngre grunner. Med prima facie forpliktelse menes en forpliktelse som gjelder ved første betraktning, men som ikke gjelder absolutt. Det kan finnes andre moralske forpliktelser som man mener er viktigere enn den generelle forpliktelsen til å følge loven. Retten har ikke alltid rett.

Hvorfor trengs imidlertid ulydigheten når vi har demokrati? Rød Ungdom stiller som kjent spørsmålstegn ved hvor demokratisk eierklassens makt over samfunnets vitale ressurser egentlig er. Men systemdebatten lar vi ligge. Spørsmålet dreier seg om sivil ulydighet innenfor rammene av det demokratiet vi har i dag. Her er det mye å gripe fatt i. Det første gjelder representativt valg. Gjennom valg gir vi vårt samtykke til å bli styrt, og derfor er vi forpliktet til å akseptere utfallet. Er imidlertid valget hvert fjerde år et generelt samtykke til å godta alt det myndighetene bestemmer? De færreste innbyggerne deltar aktivt i beslutningsprosessen fram mot et vedtak. Og når det gjelder muligheten til å påvirke beslutningsprosessen er det stor forskjell på Kjell Inge Røkke og Jenny fra Jessheim.

Begge har sin fulle ytringsfrihet. Men ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å uttale seg offentlig. Den handler like mye om retten til å bli hørt. Ytringsfriheten handler om at du får dine argumenter trukket med i beslutningsprosessen. Det viktige er at det folk sier faktisk blir tatt hensyn til – uansett hvilken posisjon de har i samfunnet. Norge i dag er sånn sett litt for mye et døvhørt samfunn, og litt for lite et lyttende samfunn, som Nils Christie har formulert det.

De økonomiske forskjellene er store mellom folk i Norge. Dette betyr i klartekst at påvirkningskraften er ulik. Stortingspolitikere har en tendens til å lytte noe grundigere til representanter fra oljebransjen enn til Natur og Ungdom. I tillegg har pengesterke grupper og organisasjoner en helt annen mulighet for opinionsdannende virksomhet. Om noen er i tvil kan jeg herved bekrefte at Rød Ungdoms evne til å kjøpe reklameplass til vårt budskap, er lik null. Det er et demokratisk problem når visse interesser blir tatt mer hensyn til enn andre viktige interesser. Sivil ulydighet har her en maktutjevnende funksjon.

Det vil alltid bli tatt urettferdige beslutninger, og beslutningssystemet og lovene kan alltid forbedres. Derfor er sivil ulydighet nødvendig i ethvert samfunn. Professor i offentlig rett, Eivind Smith har uttalt at "Generelt sett er et styringsapparat som er overbevist om at det alltid har rett, et svakere demokrati enn et apparat som også er åpent for aksjonistenes syn." Det gjenstår å se hva Høyesterett kommer fram til.