Siden 8.mars har Frankrike vært herjet av store demonstrasjoner og rasende studenter som okkuperer universitetene de går på. Årsaken til misnøyen er en ny arbeidsmiljølov den franske statsministeren Dominique de Villepin har presset gjennom. Loven åpner for at arbeidsgivere kan sparke ansatte under 26 år, uten noen begrunnelse, i løpet av de første to årene man er ansatt.

Unge franskmenn er ikke særlig fornøyd med loven, og i helga demonstrerte over en million mennesker i mer enn 160 franske byer. Politet har blitt satt inn for å slå ned på demonstrasjonene og arrestere studenter som barrikaderte seg på universitetene. Så mange som halvparten av Frankrikes 85 universiteter skal være helt eller delvis rammet av aksjonene, og det hjelper ikke statsminister Villepin at fransk fagbevegelse har kastet seg med i kampen, på studentenes side, og lover massive demonstrasjoner i ukene som kommer.

Den sosialistiske opposisjonen krever Villepins avgang og nyvalg, og atter en gang vaier de røde flaggene i sentrum av Paris. Men dette er ikke et opprør for et eller annet ullent udefinert ønske om mer frihet. Dette er et opprør som har sprunget ut av nyliberalismens manglende evne til å gi befolkningen i Frankrike arbeid. Derfor er kravene jordnære og konkrete: "Jobb nå!" og "Sikre arbeidsforhold!" I Frankrike er så mange som en av fire unge uten arbeid, og det er ingenting som tilsier at forholdene skal bedre seg med det første.

Markedsliberalismen beviser nok engang at den er ubrukelig som samfunnssystem, og vi stemmer i med ekspertene; "Det blir en rød vår i Paris."

av Jo Skårderud