Rød Ungdom støtter de Afghanske flyktningenes kamp for å bli i landet. Norske politikere , fra FRP til SV, har svikta de sultestreikende flyktningene, men de gir ikke opp. Rød Ungdom ønsker at flyktningenes stemme skal bli hørt. Vi besøkte de sultestreikendes leir utenfor Domkirken i Oslo og ga flyktningenes talsmann, Zahir Athari, muligheten til å fortelle deres historie.

Ifølge Zahir er det rundt 2.000 afghanere i Norge som har fått endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Fra og med 26. mai har det vært anledning til å tvangsutsende disse flyktningene. Det er bakgrunnen for at sultestreiken ble igangsatt nettopp da.

Zahir var fredsaktivist i Afghanistan, men har ikke noe ønske om å fortelle sin egen historie, da han ser på seg selv som den offentlige talsmann som snakker for alle afghanske flyktninger i Oslo.

– Hva er historia til de sultestreikende som vi ser her idag?

– Disse menneskene som er her idag har blitt født i en krig, og de har vokst opp i en krig. Mange av dem har mistet familiemedlemmer, om ikke hele familier. De har opplevd mye vondt, og flyktet for å komme i sikkerhet. De trenger et sted med trygghet og beskyttelse. De har sett soldater med våpen vandrende rundt i gatene, og følt seg truet hele sitt liv. Disse menneskene har et ønske om å kunne få seg den utdanninga som de ikke kunne få i Afghanistan, og ha muligheten til å få seg arbeid og et levebrød.

– Hvor mange er det som sultestreiker her idag?

– På dette tidspunktet er vi 99 sultestreikende her. Vi begynte med 23. Det går rykter om streiker både i Trondheim og kanskje i Haugesund også. Vi har vært høyere antall, men de siste dagene har 5-6 stykker måttet dra på sykehus. I tillegg er det mange fler som bor i Oslo av afghanere som ønsker å være med på sultestreiken, og kjempe vår kamp. Problemet da er bare at vi ikke har nok kapasitet og plass.

På plassen der afghanerne sultestreiker ser man kun en kvinne. Vi klarer ikke å la være å spørre hvorfor.: – Er det mange kvinnelige flyktninger?

– Det er et faktum at vi er et flertall av menn her. I de første dagene var det sultestreikende kvinner og barn her også, men barna har ikke kroppslig sett muligheten til å ta på seg den byrden det er for kroppen å sulte seg. Kvinnene er hjemme med barna nå, og det faller seg mest naturlig. Vi vet at kvinnens situasjon her i Norge er anerledes, men her er vi både muslimer, kristne og kommunister, som meg selv. Da er det klart det er forskjellig syn på kvinners roller.

– Hva tenker du om forholdene for flyktninger i Norge?

– Flyktningene lever under mye press. Se på vår situasjon idag for eksempel. Styresmaktene har stengt doene, slik at de hadde en grunn til å fjerne oss, altså sanitære forhold. Og vi har dårlige forhold. Nå har jeg ordnet mobile toaletter selv, så da er ihvertfall det i orden. I begynnelsen ble vi også nektet medisinsk oppfølging. Styresmaktene ønsker ikke at vi skal synes og få tale vår sak, for med en gang vi synes ute blant folk, vil vi få støtte fra det folket, og det liker styresmaktene dårlig. Vi lever nå under press fra alle kanter. For nordmenn ser dette ganske fredelig ut når vi bare sitter her og venter, men alle her har en fæl bakgrunn og for hver dag blir det verre og verre.

– For er Afghanistan et trygt land nå?

– Afghanistan er ikke trygt, men folket her har problemer med å forstå det. Folket her ser på TV og får et feil inntrykk. «Uavhengig media» er ikke egentlig uavhengig. Media sier det styresmaktene ønsker de skal si. Afghanistan er i krig. Nordmenn har levd trygt så lenge at mange har problemer med å innse dette.

– Hva er det du ønsker å si om politikerne i Norge?

– Vi føler oss ignorert, men vi gir ikke opp. Vi vil gjerne ha mer oppmerksomhet, og vi prøver på alle måter. Vi er ikke mektige, men vi har håp. Og ikke minst, kom og snakk med oss! Vi er mennesker. Kan du sende noen tilbake til Afghanistan, må du høre vår stemme først.

– Er det noe du vil si om det norske folket? Opplever du å få støtte, og gir det mer håp?

– Dessverre gir det ikke mer håp, fordi folket idag ikke har noen innvirkning på styresmaktene. Men det er ikke folkets feil. Det er klart det rører å se at dere bryr dere, som her om dagen, da det kom et 7 år gammelt barn bort og ga meg en klem. Det varmer. Men det blir kaldt igjen når vi blir ignorert av styresmaktene.

Tilslutt spør vi om hvor lenge de har planer om å sultestreike, hvis ikke de får høre noe fra regjeringa.

Han svarer kort. – No limit, sier han. Ingen grense. De sultestreiker her så lenge at de er villige til å dø for det. Zahir mener det ikke er noen forskjell på å dø i en kamp her, og å bli drept i krig tilbake i Afghanistan. Det er bedre å dø i Norge enn i Afghanistan, mener han. De står for dette, og det kommer de til å gjøre til de enten får innfridd krava, eller dør.