Høstutstillingen og Andrea Gjestvang har greid noe usedvanlig. De presenterer kunst som provoserer, skaper debatt, og som enkelte ønsker fjernet fra høstutstillingen. Høstutstillingen og Andrea Gjestvang har på glimrende vis rørt en nerve i samfunnet som samtidskunstnere treffer alt for sjelden. Bildene fra kåringen av Miss Norway 2005 ble for kraftig kost.

Å dra politikken inn i kunsten, som Gjestvang har gjort, er et arbeide som er blitt forsømt i alt for stor grad. Hvor typisk er det ikke, at det er en utfordring av fremstillingen av kvinner i det offentlige rom, en fremstilling som reduserer kvinner til objekter og ting, som provoserer. Gjestvangs bilder er enkle: de er rett og slett hentet fra missekåringen i 2005. Man møter nøyaktig samme fremstilling av kvinner i enhver avis, ethvert magasin, i dette landet. Men i den rette konteksten kan et bilde bli noe mye større enn kun et bilde. En kontekst som får deg til å tenke over, og selv reagere på, et bilde som du vanligvis så vidt ville registrert i øyekroken og ikke analysert i forhold til kjønn og strukturer, kan gjøre et bilde genialt. Den motkulturelle innvirkningen til Gjestvangs kunst er enkel, men også avansert: Hvert enkelt bilde man ser i avisen som fremstiller kvinner på en nedverdigende måte, er del av en tapetsering av samfunnet: en fastlåsing av patriarkalske, kvinneundertrykkende strukturer. Men ett eneste kunstverk av Gjestvangs kaliber kan rive ned en hel vegg av kvinneundertrykkende tapet.

Det siste Andrea Gjestvang må gjøre, er å trekke tilbake bildene fra utstillingen. Om mulig, bør hun gjøre det motsatte. Gjestvang bør gå videre fram med budskapet sitt, provosere mer, gjøre dette til en så stor debatt som den fortjener å være. Du har mye støtte bak deg for å kunne stå på ditt i denne saken! Du har en stolt historie av samfunnsengasjerte kunstnere bak deg, og en bred kvinnebevegelse i ryggen, om det skulle tilspisse seg.

Katarina Storalm Kunststudent og feminist.