Debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, er i dag ute og roper et lite varsko rundt angsten for det amerikanske. Med henvisninger til både Slavoj Zizek, Stephen Waltons bok ”Den teksta versjon” og ikke minst SVs program, polemiserer Åmås mot det han mener er en ubegrunnet angst for det amerikanske i Europeisk offentlighet. Til og med Magnus Marsdal (som Åmås høflig nok døper venstresidens nye ikon) får på pukkelen for sin angst mot det amerikanske.

Det første problemet til Åmås er at han mister den materielle virkeligheten av syne der han sitter trygt plantet inne i spaltistjungelen. Hadde Åmås beveget seg 4 mil unna sitt kontor hos Aftenposten ville han ha funnet et Norge fylt til randen av Amcar-treff. Hadde Åmås trykket to kanaler opp fra NRK2 til TV3 ville han ha funnet reklamepauser med amerikansk reklame hvert kvarter av de amerikanske filmene folk ser på. Og hadde Åmås tatt en titt på norsk utenrikspolitisk konsensus de siste 50 årene ville han ha funnet et bredt forlik amerikanister i mellom fra SVs høyrefløy til FrPs ytterkant. Det kan hende det finnes antiamerikanister i Norge, akkurat som det sikkert finnes en satanist i Knutby. Men like lite som hovedproblemet med Knutby er en enslig Greven-fan, er problemet i norsk offentlighet at det finnes folk som spør seg om det er på tide å kritisere amerikanske tilstander. Tvert i mot er problemet at Norge kulturelt og politisk gjennomamerikanisert samfunn, på tross av at det ikke er like lett å få øye på fra det norske kulturborgerskapets synsvinkel.

Les mer på Mimirs egen blogg - Revolusjonens Røst - på sosialisme.no/mimir