kronikk av Sigrun Feiring, jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom, på trykk i dagens Klassekampen

Asta Håland fra Kvinnegruppen Ottar bruker i forrige uke sin faste spalteplass i Klassekampen til å gå til frontalangrep på Rød Ungdoms feminisme. Håland er provosert fordi RUs leder på sin blogg sier han misliker Ottar, og med utgangspunkt i dette konstruerer hun et fantasifullt, men fullstendig feil bilde av vårt feminismesyn. For oss som jobber med jentepolitikk daglig i Rød Ungdom, er ikke hva som måtte stå eller ikke stå på Mimir Kristjanssons blogg så veldig viktig i seg selv. Langt mer interessant er at det finnes fundamentale politiske og strategiske uenigheter Ottar og Rød Ungdom mellom. Uenigheter som til og med stikker enda dypere enn bloggosfæren.

Kvinnegruppen Ottar har valgt en politiske strategi de kaller brøytebilfeminismen. Med Asta Hålands ord: ”Vi har tatt på oss å være brøytebil, å ta opp de upopulære standpunktene, de oppsiktsvekkende aksjonene, og brøyte vei for dem som vil være snillere feminister”. Eller som jeg ser det: brøytebilfeministene ønsker å være en liten, selvutnevnt fortropp som er mer opptatt av å ha rett enn å mobilisere nok folk til å få rett. For Rød Ungdom er utgangspunktet det motsatte, nemlig å nå flest mulig av jentene i klasserommet. Derfor har hovedvekten i vårt arbeid over 20 år ikke vært å fylle spaltemeter i Klassekampen, men å holde Bøllekurs på Volda, i Brønnøysund eller i Groruddalen. Bøllekurs har som mål at jenter skal få økt selvtillit og bli bevisste på kvinneundertrykkingen i samfunnet, og gir jenter en mulighet til å sette våre egne problemer, tanker og liv inn i en samfunnsmessig, politisk sammenheng – for å forandre hverdagen vår. Denne grasrotfeminismen står i motsetning til Ottars idé om å ligge et skritt ”foran" alle oss andre, en strategi som fremmedgjør mange jenter fra et feministisk prosjekt som de har objektive interesser av å være med på. Dette får selvsagt utslag for hvilken taktikk og strategi en velger når en skal fronte feminismen.

Et konkret eksempel: Ottar har - i likhet med oss og resten av kvinnebevegelsen - arbeidet for kriminalisering av sexkjøp i alle år. I fjor høst valgte de å ta initiativ til en demonstrasjon for kravet om kriminalisering, som i naturligvis er bra. Men i stedet for å oppsøke makthaverne i Stortingsgaten eller massemediene i Akersgaten, valgte Ottar å legge sin demonstrasjon til Skippergata, der de prostituerte står. Mange, deriblant Rød Ungdom, mente at man da risikerte en konfrontasjon med de prostituerte, og satte feil søkelys ved å fokusere på de prostituerte kvinnene, og ikke på de ansvarlige politikerne. På tross av at det ikke en gang fikk tilsutning blant flertallet av dem som ønsket kriminalisering fra før, valgte Ottar likevel å gå i gatene gjennom ”horestrøket”. For en brøytebil er det viktigere å "støte noen" enn å få mange med seg.

Asta Håland har rett i at det er ingen grunn til å tro at mønsteret med usynliggjøring av jenter i politikken har endret seg de siste 30 årene. Umyndiggjøring og usynliggjøring av ledende jenter på venstresiden forekommer til stadighet, noe Hålands egen kronikk er et godt eksempel på. Hun skriver for eksempel at ”Jentene i RU har gitt fra seg definisjonsretten over feminismen fordi de er redde for å ødelegge hyggen og ikke være populære.” Hvem er disse jentene som Håland mener å kjenne så godt at hun føler seg i stand til å avsi hobbypsykologiske dommer over? Jentene i Rød Ungdoms sentralstyre? Våre hundretalls bølleledere? Hun navngir oss ikke. Jeg håper Håland nå vil velge å føre debatten videre politisk, og framover har tiltro til at oss som har laget Rød Ungdoms feministiske politikk har gjort det som politisk oppegående individer, ikke svake jenter med akseptbehov hos våre mannlige kolleger i RUs ledelse.

Et annet spørsmål der Håland retter hard skyts mot RU er nettopp menns rolle i feminismen, og vårt fokus på kjønnsrollene begrensning av individenes frihet. Hun skriver blant annet: ”Ifølge RU er menn og kvinner like undertrykt av patriarkatet, det handler ikke om fordeling av eiendom og makt, men om roller [...] De har ikke fått med seg dette med kvinneundertrykking.” Ikke vet jeg hvor i våre vedtatte feministiske dokumenter Håland mener å ha lest seg til disse standpunktene. En kjapp titt i dem viser at den grunnleggende analysen for Rød Ungdoms feminisme er at vi lever i et kvinneundertrykkende patriarkat, et samfunn hvor menn som kjønn har makt og ressurser på bekostning av kvinner. At Rød Ungdom ved siden av fokuserer på frigjøring fra trange kjønnsroller betyr ikke at vi ikke er opptatt av eiendom og makt. Som Håland ville skjønt dersom hun hadde satt seg litt grundigere inn i saken, har Rød Ungdom som mål å få plassert patriarkatet og kvinneundertrykkingen på historias skraphaug.

Men det er også derfor vi er opptatt av å utfordre gutter i forhold til sin kjønnsrolle, gjennom for eksempel guttekurs, der innholdet er bevisstgjøring om eget kjønn. Vi kan lære jenter å forsvare seg mot vold, men den virkelige løsningen på menns vold mot kvinner ligger jo i forandre mannsrollen. Dette er på ingen måte det samme som å mene at gutter og jenter er like undertrykt. Det handler om å bevisstgjøre gutter på sin egen rolle som en del av patriarkatet, for å få deres hjelp til å ødelegge det. Ikke for å tekkes guttene, men fordi jenter kan tjene mye på at menn bryter med sine kjønnsroller.

I motsetning til hva Asta Håland mener, er ikke den viktigste utfordringen for feminister i dag er ikke å støte Trygve Hegnar, Frank Aarebrot eller porno-Rocco. Det får vi godt til allerede. I stedet er jobb nr en for feminister å videreutvikle og bedre våre analyser, og å få med flere i kampen mot patriarkatet. Håland har rett i at et feministisk opprør som ikke støter noen, bare er et alibi. Men et feministisk prosjekt som støter jentene som trenger den mest bort fra feminismen, blir ikke noe bedre. Da ender brøytebilen i grøfta, i stedet for å brøyte vei i kampen mot kvinneundertrykkingen.