av Sigrun Feiring, jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 13. juni 2007, og er et svar til Ane Kristine Aadland fra Kvinnegruppen Ottar.

Ane Kristine Aadland svarer på min kritikk av Ottar i KK 31.mai. Her avsporer hun debatten om Ottar og Rød Ungdoms feminismesyn til å dreie seg om en motsetning mellom snill og slem feminisme. Men denne debatten dreier seg ikke om hvike lynne vi feminister har, men om hva det vil si å gå foran og hva det betyr å skape rom.

Som Ottar også påpeker må man tørre å stille kravene. Aadland siterer Bjerck i Nyfeministene: "Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert i hele befolkningen". Med dette prøver hun å trekke en skillelinje mellom Ottar og RU, radikal og moderat. Hun kommer ikke med noen eksempler på hvor RU er politisk moderate. RU vil vi oppheve kjønn, vi stiller krav om å forby porno, krav om 6-timers dagen, forbud mot reklame og jobber mot skjønnhetstyranniet. Det vil være en ønsketenkning å si at dette er akseptert av så mye som et flertall i befolkningen, for ikke å si moderate. Derfor må jeg spørre Aadland: hvor mener hun vi i Rød Ungdom er for moderate i politiske standpunkt?

For enhver bevegelse bør det være et mål om å nå mange med sine standpunkter Ottar likestiller dette med å delta i en popularitetskonkurranse. Her finnes det en åpenbar strategisk uenighet. Når det gjelder det politiske er Ottar og RU (og mange andre) fullstedig enige. Men når det kommer til å få mange med seg, svikter Ottar totalt. For å bruke eksempelet fra fjorårets demo mot horekudner igjen. Selv for politisk allierte lykkes Ottar i å innsnevre demonstrasjonen ved å skape splid om hvor demonstrasjonen skal gå.

Som feminist må man også ha en klar idé om hvem man vil ha med seg, og hvem man skaper rom for. Hvis feministene skal ta tak i dagen utfordringer er det viktig at vi vet hva jenter er opptatt av og hva som faktisk foregår. Det nytter ikke å bruke all tida si på å krangle med andre feminister pornoen ligger i blikket, så lenge det norske jenter ønsker seg er tiltak mot seksuell trakassering i skolen. Ottar forsøker å skape frigjøring på vegne av jenter, ikke med jenter. En slik tankegang om å frigjøre ovenifra har lange tradisjoner, Den har aldri vært RUs tankegang. Tvert imot er RUs mål er alltid å vinne flertallet for radikale feministiske standpunkter, og få jenter til å selv være med i den feminisiske kampen. Uten rotfeste i virkeligheten til dagen jenter blir feminismen fort plassert på sidelinjen.

En slik feminisme på sidelinjen blir også fort hyggelig for dem som har makt. Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg skjelver ikke på grunn av 10 sinte feminister på studiesirkel, samme hvor slemme og farlige de er. På samme måte ofrer de heller ikke en bekymring til de moderate feministene og Karita Bekkemellem Orheim med sine kjoler. Men når feministene kan skape folkemobilisering rundt radikale krav, da kan det skje noe. Forskjellen mellom Ottar og RU er ikke at Ottar har mer radikale standpunkt enn Rød Ungdom. Det er at RU i motsetning til Ottar har forstått grunnprinsippet i masselinja.