av Mikkel Øgrim Haugen, skolepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Trykket i blant annet VÃ¥rt Land, 24/06.

Stortinget vedtok fredag 4. juni å lovfeste leksehjelp for elever fra 1. til 4. klasse. Selv om intensjonen er god mener jeg at Stortinget har bommet på en del områder.

Intensjonen bak loven er at elever som kommer fra ressurssvake hjem skal få et tilbud til leksehjelp fra en SFO-ansatt eller en vikarlærer. Slik skal skolen bidra til mindre gjenskaping av sosiale forskjeller. Alt her starter lovforslaget å skurre siden det ikke stilles noen krav til lærerutdanning for «leksehjelperne».

Samtidig tar Stortinget og regjeringa en U-sving rundt det egentlige problemet; lekser. Som SSB-forsker Marte Rønnings resultater viser fra studier både fra Nederland og Norge bidrar lekser til gjenskaping av sosiale forskjeller. De elevene som kommer fra ressurssvake hjem gjør det dårligere, og de fra ressurssterke hjem gjør det bedre når klassen får mye lekser. Samtidig gjør flertallet det ikke nevneverdig bedre eller dårligere: leksene gir liten effekt.

Etter at utdanningsministerens eget parti har gått høyt på banen for leksefri skole, er det feigt av Kristin Halvorsen å kun nøye seg med litt leksehjelp. Det er ingen grunn til å tro at leksehjelpen vil bidra til mindre reproduksjon av sosiale skiller i dagen skole. Jeg frykter heller at det vil ha omvendt effekt, siden leksehjelpen er frivillig. Hvis man tenker seg om, er det god grunn til å tro at det kun er de pliktoppfyllende, ressurssterke elevene som kommer til å benytte seg av leksehjelp. For klassens urokåker frister det nok mer med fotball og pokemon-kort.

Regjeringen bruker 178 millioner på leksehjelp-tilbudet. Det kan fort blir sløsing av penger på en ordning med minimal effekt. Halvorsen burde heller gjort skolen leksefri, og brukt millionene på bedre læring i skoletida, med flere lærere og tilpasset opplæring. Læring passer best på skolen, på samme måte som jobbing passer best på jobben.