Forord | Del 1 - Vår kjønnsdelte verden | Del 2 - Alt hva mødrene har kjempet | Del 3 - Rød Ungdoms feminisme - en realistisk utopi | Del 4 - Seks viktige punkter for feminismen

1. Ta frihetsbegrepet tilbake

Til grunn for Rød Ungdoms feminisme ligger at vi ønsker at du skal kunne bestemme mest mulig over deg selv, og oppleve minst mulig tvang og begrensninger fra samfunnet. Det sentrale spørsmålet er forholdet mellom frihet og fellesskap.

Rød Ungdom ønsker å sikre størst mulig frihet for enkeltindividene, derfor er vi feminister. Vi ønsker oss et samfunn hvor mennesker har frihet til å utvikle seg selv og egne evner, uavhengig av kjønn eller hva slags bakgrunn de har ellers. Dette er et individualistisk standpunkt – det handler om enkeltmenneskenes frihet. Likefullt er individene del av et fellesskap. Fellesskapet sin oppgave er å sikre individenes rettigheter og bidra til deres utvikling. Fellesskapet er der for individene, hvert enkelt individ bidrar til fellesskapet for så å få noe igjen. Men enkeltmenneskets frihet skal ikke gå på bekostning av andres frihet, en virkelig frihetlig individualisme er avhengig av å gi alle de samme mulighetene og valgene. Dette forutsetter økonomisk og sosial utjevning

Vi ønsker oss en verden med individuell frihet, men ser at blant annet klassetilhørighet og kjønnsroller hindrer det i dag. Vår feministiske frihet innebærer at kjønn ikke avgjør dine muligheter og valg. Dette gjør at vår strategien år handler om mer enn å få slutt på urettferdigheten mellom kjønnene. Vi er ikke er fornøyd i det øyeblikket menn gjør like mye arbeid hjemme eller kvinner får like godt betalt som menn, selv om det også er et mål i seg selv. Delinga mellom kjønnene, enten det kommer til maktfordeling, arbeidsfordeling eller hvem man får støtte til å utvikle seg til å bli, er blant de viktigste hindrene for individenes frihet i Norge i dag. Når en egenskap eller interesse blir latterliggjort eller ikke akseptert fordi personen har ”feil” kjønn er det et angrep på vedkommendes individuelle frihet.

2. Behold det beste fra 70- og 90-tallet

Vi må ta vare på 70-tallsfeminismens maktanalyser og forståelsen av hvordan de kollektive ordningene legger grunnlaget for kvinners frihet. Og vi må ta vare på 70-tallets kollektive strategier: Det er gjennom masseorganisering, mobilisering og aktivisme kvinner har nådd noen av de viktigste seirene i kvinnekampen.

Samtidig må vi ta vare på 90-tallsfeminismens fokus på individuell frihet. De kollektive ordningene er viktige fordi de gir individene økt trygghet og frihet. Når vi først jobber for å bryte ned forestillingen om Idealkvinnen, bør vi ikke erstatte henne med Idealfeministen, som skal ha alle de rette meningene for å få kalle seg feminist. Det må være et levende mangfold innenfor feminismen. Vårt fokus på kollektiv organisering skal aldri bli et ønske om at alle skal «gå i takt».

3. De materielle endringene

I Norge i dag er det ikke først og fremst lovverket som hindrer oss i den feministiske kampen. Likevel har Norge har et av vestens mest kjønnsdelte arbeidsmarked, og i gjennomsnitt var menns årlige lønnsinntekt i 2002 på 88 300 kroner mer enn kvinners.vi, og det er fortsatt kvinnene som har hovedansvaret for husarbeid og omsorg. Det er fremdeles mange rettigheter å vinne, og vi trenger en feministisk bevegelse som kan kjempe fram disse endringene. Vi trenger en feminisme med solidariske krav som likelønn og 6-timers arbeidsdag, en bevegelse som forsvarer og krever utvidelse av velferdsstaten. Fordi den legger et viktig grunnlag for alles frihet, uansett klassebakgrunn. Likevel vil de fleste kvinner, og spesielt arbeiderkvinner, være mer tjent med for eksempel 6-timers normalarbeidsdag, enn kvinnelige toppledere. Det er den som skal gjøre det økonomisk mulig for alle kvinner å skille seg eller å slippe å velge mellom barn og karriere. Og vi trenger en feminisme som krever at en større andel av fødselspermisjonen skal forbeholdes menn. Progressiv lovgivning kan bidra til å endre samfunnets syn på kjønnene, og det å legge større del av ansvaret for barneomsorgen på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen.

Maktforholdene mellom kjønn og klasser inngår også i et økonomisk system. En effektiv kamp for individuell frihet må også utfordre dette systemet. Høyresidas politikk gjør de rike rikere og de fattige fattigere. Den kutter ned på velferdsrettigheter, flytter ansvar fra fellesskapet til den enkelte og svekker de ansattes rettigheter overfor arbeidskjøperne. Dette kaller høyresida «økt frihet». Men større forskjeller gjør de som har lite mer avhengige av de som har mer. Det vil også si at kvinner blir mer avhengige av menn. Svekkelse av velferdsordningene forverrer situasjonen enda mer for kvinner flest. Og svakere rettigheter i arbeidslivet skaper mer underdanige ansatte, individet får mindre trygghet til å hevde sine meninger og interesser.

Jenter finner seg i alt for mye fra sjefens side når de er redde for å miste jobben. Kvinner finner seg i alt for mye fra sine ektemenn når samlivsbrudd også vil bety økonomisk sammenbrudd. Derfor er den individuelle friheten for de aller fleste kvinner avhengig av akkurat den økonomisk tryggheten og de garanterte rettighetene som høyresida vil ødelegge. Kvinner flest får sin individuelle frihet gjennom at samfunnet sikrer en viss økonomisk likhet, og dette kan vi bare klare i fellesskap. I Norge kalles dette fellesskapet velferdsstaten.

Så lenge de kapitalistiske maktforholdene består og økonomien er organisert med sikte på å øke aksjonærenes private avkastning, vil hensynet til velferd, rettferdighet og individuell frihet alltid bli skadelidende. Alternativet til kapitalismen er et demokrati som tar ansvar også for økonomien – et sosialistisk folkestyre. Innføringen av et sosialistisk folkestyre er ingen garanti for full frihet og oppheving av kjønn – for patriarkatet har overlevd mange økonomiske systemer – men det er en nødvendig forutsetning. Det er en forutsetning fordi bare et demokratisk forvaltning av økonomien kan sette individenes behov i sentrum for samfunnets daglige arbeidsinnsats.vii

4. De symbolske endringene – kulturkampen

Kampen for vår feministisk frihet omfatter mer enn rettferdig fordeling av ressurser og posisjoner. Målet er frihet. Frihet for jenter til å kline med mange uten å bli kalt hore, og for gutter til å slippe press om å skulle være sterk og mandig. Friheten til å kunne bli forelska i en av samme kjønn uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn, og friheten til å kunne gå hjem alene på natta uten å være redd.

Hvis målet vårt er at kjønn ikke skal ha noen betydning for hvem vi er som personer, betyr det at vi trenger mange som bryter med kjønnsrollene. Vi må gå løs på kjønnsrollene ved å drive kulturkamp. Feminister må finne strategier for hvordan vi skal bryte med kjønnsstereotypier. Vi må skape rom som legger til rette for å utfordre og bryte med rollene, slik kan vi vise i praksis at det er kulturen som setter kjønnsgrensene for hvem og hva vi kan være og gjøre. Jo flere symbolske grenser vi bryter, jo mer jenter og gutter oppfattes som likeverdige individer og like verdige til å delta på alle samfunnsområder, jo lettere blir det å være likeverdige, for eksempel på lønnsstatistikken. Dette virker dessverre den andre veien også: Jo mer kvinneundertrykkende oppfatninger (som i porno, stripping og generell mannsjåvinisme) utbres og styrkes, jo lettere blir det å opprettholde undertrykkinga og tanken om den ”naturlige” kjønnsdelinga.

I teorien er det mulig for menn å ha hovedansvaret for barn, og jenter kan hoppe på ski, men det er først når dette skjer i praksis at kulturen og tankene våre virkelig endres – og dermed også normene for hva som er riktig og galt.

5. Guttenes feministiske rolle

Tradisjonelt har kvinnekampen vært fokus for feminismen, kvinners situasjon og liv har vært det avgjørende, både i analyser, i strategier og delvis for målet. Rød Ungdom mener det er på tide å ta disse analysene en gang til. Er målet oppheving av kjønn krever dette en annen strategi og en annen analyse for hvordan man forholder seg til verden. Våre analyser av jenters rolle, våre bøllekurs og interne jentekamp er på denne måten ikke tilstrekkelig for å vinne friheten fra kjønnsrollene.

Patriarkatet og mannsdominansen viser at menn er overordna kvinner i samfunnet. Men den er ikke en god nok strategi for å oppheve kjønnsrollene, og er derfor ikke tilstrekkelig for vår feminisme. Patriarkatmodellen tilslører en del motsetninger. Den gjør menn til kvinners hovedfiende, som lett kan gjøre feminismen bare til en kamp mellom kjønnene. Fokuset må rettes mot et system som er avhengig av både kjønns- og klassehierarki. Et eksempel på slik tilsløring er gutters seksuelle trakassering av jenter, som først og fremst blir sett på som et jenteproblem. Fordi trakasseringa har et offer, er hjelpetiltak som grensesettingskurs og selvforsvarskurs for jenter viktig. Men dette løser ikke problemet. For at trakasseringa skal opphøre må gutterollen endres. Gutters trakassering av jenter er ikke bare et spørsmål om å gjøre jentene i stand til å hindre klåing, men også et spørsmål om guttekamp.

Det finnes flere ulike mannsidealer, og dermed også ønsker for hvordan en mann skal være. Fordi man har disse mannsidealene får man også et hierarki, der ulike mannsroller stilles opp mot hverandre.Gutter som ikke oppfyller de dominerende idealene, faller utenforNoen blir sett på som mer maskuline enn andre, vi får grader av maskulinitet, hvor ingen ønsker å være nederst i hierarkiet. Det er få gutter og menn føler at de kan leve opp til idealet, selv om noen anses å være mer maskuline enn andre. Og her har kvinnebevegelsen et stort potensial i å finne allierte. Kvinner er ikke en gang påmeldt maskulinitetskonkurransen, men det er mange gutter og menn som gjerne skulle ønske at de slapp å delta. Mannsrollen blir også påvirket av skjønnhetstyranniet i større grad enn tidligere. Det er nødvendig for kapitalen å stadig utvide markedene sine. Vi ser en massiv satsning på guttekroppen i reklame, og på skjønnhetsprodukter for gutter. Spiseforstyrrelser er i stadig økende grad en sykdom gutter rammes av.

I mange sammenhenger ligger nøkkelen til å få slutt på kvinneundertrykkinga i mannsrollen. Feminismen har kommet ganske langt i å analysere stengslene i kvinnerollen, men er ikke like flinke til å se hvordan mannsrollen hemmer menns frihet. Likevel har menn en del helt klare fordeler på kort sikt ved å opprettholde patriarkatet og kvinneundertrykkinga, blant annet knytta opp mot husarbeidet. Motsigelsen mellom denne egeninteressen, og menns interesse av å få endret forholdene på lang sikt, er en viktig hindring for kvinnefrigjøring.

Våre mødres innsats på 70-tallet gjør at det nå er en generasjon med gutter som er i ferd med å bli voksen som har en helt annen feministisk bevissthet en noen tidligere generasjoner. Skillene mellom de ulike generasjonene med menn er enorme. Dette må Rød Ungdom og den feministiske bevegelsen dra nytte av. Hvis gutter begynner å organisere seg i særegen feministisk gutteorganisering, vil den feministiske bevegelsen trolig kunne komme mye lengre i forståelsen av kjønn. Når vi ønsker oss et samfunn hvor kjønn ikke skal være viktig for hvem du er, gjelder det gutter like mye som jenter. Og for å nå det målet trenger vi gode analyser også av mannsrollen. Dette er en utfordring og forutsetning for å drive den feministiske kampen videre.

6. En feministisk framtid

De feministiske miljøene i Norge er små og atskilte. Vi representerer et stort mangfold: Fra rene kvinneorganisasjoner til kvinnerike fagforbund, feministiske ungdomsorganisasjoner, akademikere, innvandrerorganisasjoner, kunstnere og så videre. Likevel har vi ingen sterk feministisk offentlighet i Norge.

Rød Ungdom mener en av de viktigste strategiske oppgavene i årene framover er å skape flere møteplasser, felles diskusjoner og en sterkere feministisk offentlighet. Målet er ikke at alle skal bli enige eller samles om et felles program. Tvert imot bør forskjellene og mangfoldet være en styrke for feminismen. Men det er nødvendig å skape åpne møteplasser, med lav terskel for deltagelse.

Det betyr å ønske både 8. marstog og feministiske diskusjonsfora velkommen. Og å lage feministiske konserter og støtte innvandrerjenter og minoriteter som kjemper mot kvinneundertrykking i sine miljøer. Vi trenger å fortsette med særegen jenteorganisering fordi vi ser at det nytter, i tillegg må guttene starte feministisk organisering. Det trengs feministgrupper på skoler og arbeidsplasser, både jente- og guttegrupper, som har store og små aksjoner og skaper debatt.

Kjønnsdelinga er en fundamental del av samfunnet, derfor må også feminismen være fundamental. Rød Ungdoms feminisme er en realistisk utopi. Utopi fordi denne frigjøringa neppe skjer med det første, realistisk fordi den er mulig.