Hvorfor kan ikke politikerne snakke om noe viktig, for eksempel sosialisme?

Av Jørgen Strickert

Er det mulig å se for seg norske toppolitikere i snakk om været? Ja, nemlig sånn:

Valgerd Svarstad Haugland: - Du verden, for eit ufyseleg regnvér!

Jan Petersen: - Ja, jommen sa jeg smør.

Lett som en plett. Er det mulig å se for seg norske toppolitikere i snakk om hva slags system som egner seg best for menneskene? Ja, det er mulig, men det virker ikke så veldig troverdig:

Jens Stoltenberg: - Denne kapitalismen fører jo bare til fattigdom og nød overalt! Forskjellene øker og vi står i fare for å ødelegge livsgrunnlaget på jorda.

Carl I. Hagen: - Du sier noe. Er det mulig å organisere økonomien på en måte som setter mennesker og natur i hovedsetet, i stedet for det stadige jaget etter profitt?

Dette er naturligvis latterlig. For det første er det vanskelig å se for seg Carl I. Hagen være enig med noen som helst. Men viktigere: Toppolitikere har ikke sånne samtaler. Dette er et paradoks: Vær og føre, forhold som politikerne med respekt å melde har svært begrenset innflytelse over, diskuterer de med liv og lyst. Men spørsmålet om hva slags samfunn som egner seg - systemdebatt - nei, dét skulle tatt seg ut!

Mye av det samme kan vi si om folk flest, nemlig arbeiderklassen (bortsett fra at den ofte formulerer seg klarere enn politikerne). Det er lite systemdebatt på norske kantiner, lærerværelser og pauserom. Været, derimot, og en rekke andre uforandelige, gudegitte fenomener slår vi gjerne av en prat om, sjøl om det er fint lite vi kan gjøre fra eller til.

Forklaringa er enkel: Å tro noe annet enn det bestående - for eksempel sosialisme - er i beste fall sjarmerende naivt. I verste fall er det virkelighetsfjernt drømmeri. Som kjent er kapitalismen historiens endestasjon. Alle andre samfunnssystemer har vist seg ute av stand til å bringe menneskeheten framover, for eksempel til månen. Men hvis man likevel skulle være av den absurde, statsfiendtlige formening at det er mulig, ja kanskje til og med ønskelig eller nødvendig, å finne andre måter å organisere samfunnet på - rett og slett si «morna, kapitalismen» - er det kanskje ikke så dumt med litt virkelighetsfjernt drømmeri. Dessuten kan det jo være greitt å snakke om noe annet enn været en gang i blant.

En annen verden?

I skrivende stund er en sånn virkelighetsfjern og naiv bevegelse på Europaturné. Nå tenker vi ikke på The Rollig Stones, men den kapitalismeskeptiske bevegelsen mot ny-liberalismen. Den reiser rundt overalt der makta møtes, protesterer i gatene og påstår skamløst at det kapitalistiske systemet er avlegs, livsfarlig og steike dumt. Den vil ha noe annet. Det verste er at det finnes tilsvarende bevegelser i sør, i mange land i den tredje verden. Her er menneskemengdene enda større og kravene enda frekkere, men de er ikke så mye på tv. Det er altså ganske mange som begynner å bli enige om kapitalismens udugelighet, og vil ha noe annet. De mener at en annen verden er mulig. Men hva skal dét bety?

Sosialisme, for eksempel

Her vil jeg slå et slag for sosialismen. Sosialismens store fortrinn, sammenlignet med for eksempel kapitalismen, er at det er flertallet, i stedet for mindretallet, som har makta i samfunnet. I stedet for at bedriftseiere og et utvalg politikere og byråkrater styrer utviklinga på sine premisser, betyr sosialismen muligheten for at det store flertallet av menneskene tar kontroll. Dette er for det første adskillig mer rettferdig, men i tillegg er det stor fare for at viktige avgjørelser blir lure, i motsetning til dumme, når flere er med på å ta dem. Tesen om at et stort antall kokker med nødvendighet fører til mer søl enn for eksempel en eller to kokker, gjelder bare for trange og beskjedent utstyrte kjøkken og vil bli gjort til skamme med sosialismen. Jo flere kokker, jo større er sjansen for at alle får mat de liker.

Folk, ikke forretning

Kjernen i sosialismen er at flertallet tar makta over all den viktigste produksjonen, og utvider demokratiet til også å gjelde økonomien, ikke bare hvem som skal ut av Big Brother-huset. Det blir slutt på at noen eier og andre bare jobber. Mye mer rettferdig å bytte på. Samtidig kan en frigjøre ganske store summer som eller ville gått med til vel-dige hytter på Hafjell, leiligheter om bord på The World og andre strengt tatt unødvendige formål. Disse pengene kunne komme til nytte på måter som mange vil hevde er adskillig mer sympatisk enn luksusforbruket til ledelsen ved Hotell Cæsar og vennene dens.

En munter trikkefører

For eksempel: Til og med folket og røverne i Kardemomme by skjønte viktigheten av å ha en pålitelig trikk, til tross for at de ellers virker litt endimensjonale og primitive. Også mange virkelige norske byer har et slags kollektivtilbud. Men det praktiske med busser, trikker og t-baner kommer ofte helt i skyggen av det kjedelige faktum at det koster sk-jorta å reise med dem. I et samfunn som velger folk og fornuft framfor profitt og røvere, vil imidlertid billetter, stempling og kontrollører være overflødige. Med sosialisme, for eksempel, virker det rart at det skal koste penger å bruke de kollektive reisemåtene. Det er heller ikke utenkelig at litt av trikkefører Syvertsens munterhet kommer av at han slapp å plage passasjerene for penger i tide og utide.

Gratis mat og hus

Et av kapitalismens største svakheter, er at den har en lei tendens til å bre om seg med økonomiske skjevheter, fattigdom og nød. Dette kommer av profitthensynet, som de fleste oppegående bedriftseiere setter høyere enn de fleste andre hensyn. Med sosialisme stiller det seg annerledes. Hvis vi skulle finne på å innføre sosialisme i Norge, for eksempel, bør vi allerede samme ettermiddag treffe tiltak for å dekke menneskenes elementære behov. Det er ingenting som taler imot å gjøre de viktigste matvarene gratis. Brød og smør er varer som er helt nødvendige for ethvert smørbrød. Og melk er som kjent en vare mange bare må ha. Samtidig er det neppe noen fare for overforbruk, sjøl om disse varene skulle bli gratis, skjønt én og annen tjukkas må vi regne med.

Samtidig bør alle ha rett til å bo et sted som ikke er en park eller et portrom. I dag står kontorlokaler og leiligheter tomme mens bolighaier knegger og godter seg. Det er naturligvis greit med knegging og godting, men ikke når det går utover noen. I stedet burde sosialismen sikre alle mennesker gratis husvære, og mer meningsfulle ting å godte seg over.

Spennende politikk!

Så langt har vi sett på noen få enkle tiltak som hadde gjort livet bedre, eller i det minste levelig. Helt enkle ting. Det mest absurde og virkelighetsfjerne med sosialismen er imidlertid at politikk vil bli viktig igjen. I dag er politikk foredlet (eller forpurret) til et taktisk spill om hvem som kan framføre de mest innlysende og selvsagte klisjéer på en mest mulig fengende måte, ikke ulikt moderne pop-musikk. Svært få av oss har noe forhold til politikken. Enda færre har et forhold til en politiker. Det første kommer av at politikken rent faktisk ikke er så viktig, fordi den handler om alt annet enn det som virkelig er viktig, nemlig økonomien. Det andre kommer av at politikerne ofte er monomane, kjedelige, eldre menn som helst gifter seg med hverandre.

Sosialismen, derimot! Hvis også økonomien blir underlagt folkestyret, blir det mer meningsfullt å diskutere den. Hvis ikke blir økonomien som været. Den bare er der, uforandelig og uforutsigelig. Under sosialismen er det vi som bestemmer over økonomien, da blir det med ett mer spennende å diskutere den. Men da trengs noen tiltak for å gjøre denne diskusjonen så bra som mulig.

For eksempel disse:

Mer demokrati

I dag jobber vi mye lengre enn nødvendig. Ofte rundt åtte timer om dagen, mens mesteparten av verdiene vi skaper på denne tida går i lomma til en eller annen møring. Med sosialisme er det ingen grunn til dét - for målet er ikke lenger å fø på altfor rike møringer. Vi kan dermed kutte ned arbeidstida betraktelig, kanskje til seks, fem eller fire timer. Dette ville for det første være veldig behagelig. For det andre ville det frigjøre tid, sånn at vi i mye større grad enn i dag kunne være med i demokratiet. Under kapitalismen har vi ikke tid til demokrati. Derfor utøver vi demokrati i cirka et og et halvt minutt annet hvert år. Det sier seg selv at det lett blir slurv på denne måten.

Under kapitalismen har vi ansatte politikere, som har som eneste oppgave å ha makt over andre. Dette har vist seg å ha negative sider, som moralisme, viktigperisme og ubehagelige mennesker med mangelfulle sosiale antenner. Mye lurere å dele på, såkalt maktrotasjon. På den måten sikrer vi at så mange som mulig får ta del i festlighetene og samtidig reduserer vi faren for sosiale utskudd. Vi skal for eksempel ikke utelukke muligheten for at Thorbjørn Jagland kunne vært en ålreit og likandes kar, hvis han bare hadde fått utvikle seg i frihet.

Flkstr?

Kapitalismen ser helst at kvinner holder seg hjemme. På den måten trenger den ikke å ta hensyn til å passe unger, fø på arbeiderne og vaske klær og servise. De fleste kvinner er uenige med kapitalismen på dette punktet. De foretrekker å gjøre det de har lyst til, og flere og flere gjør nettopp det. Kapitalismen reagerer på dette ved å lokke med kontantstøtte og andre kristne verdier, for at damene skal trives bedre på kjøkkenet.

Sosialismen, derimot, skal være folkestyre. I og med at kvinnene er halve befolkningen, må de også være med. Ellers blir det nemlig ikke folkestyre, men i beste fall flkstr. Derfor må sosialismen oppføre seg på en måte som tar sikte på å overskride kapitalismens gamle mønster for hvordan arbeid og demokrati skal organiseres. Det må for eksempel bli like naturlig å bo alene eller sammen med sju eller ni som sammen med mann og barn og hund og bil. Derfor trenger ikke husene å se ut som nå, med plass til mann og barn, med garasje og hundehus. For eksempel kan man bygge om garasjen til et soverom, eller et rockeverksted. Eller man kan bruke hundehuset til å oppbevare ulike gjenstander, for eksempel duk, snor og hjulvisp. Her er det nemlig bare fantasien som setter grenser.

Samfunns Fiction

Et afrikansk ordtak sier: «Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn». Dette må tas med en klype salt. Det kan for eksempel tenkes at hver landsby må oppdra flere enn ett barn, avhengig av størrelsen på landsbyen. Men det afrikanske prinsippet står ved lag: Det er ikke en enkvinnes jobb å oppdra unger, sosialismen bør innebære et brudd med gamle tradisjoner, og framelske nye og mer fornuftige måter og gjøre ting på. Det fins ikke noe afrikansk ordtak som sier: ?Kvinner bør delta i demokratiet og arbeidet i landsbyen på lik linje med menn og erobre en stadig større del av det offentlige rommet i landsbyen?. Men det burde det.

Dette er bare noen av de vulgære fantasiene virkelighetsfjerne utopister sliter med til daglig. Sånn svimer vi omkring i drømme uten å gjøre det slag, mens herskerklassen forbereder neste krig. Er sosialisme mulig, ønskelig og nødvendig? Er diskusjon om sosialisme mulig, ønskelig og nødvendig? Vel, det er i alle fall bedre enn alternativet - å snakke om været under kapitalismen.