Del 1 - Kapitalismen | Del 2 - Sosialismen - vårt alternativ | Del 3 - Sosialismens historie | Del 4 - Fram for Sosialismen!

Ressursene på jorda samles hos stadig færre, stadig rikere mennesker. Disse menneskene og storselskapene deres skaper samfunnets glattpolerte og høyteknologiske fasade. Men sannheten er synlig hvis vi velger å se: Vi lever under et system som dreper millioner av mennesker hvert år. Det undertrykker det store flertallet av menneskene og utrydder naturens mangfold og dermed livsgrunnlaget for framtida.

Konsentrasjonen av eiendom tar jorda fra fattige bønder, utraderer lokalt næringsliv og samler diktatorisk makt hos eierne av de største selskapene. Denne makta brukes til å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere.

Det eneste hellige i vårt samfunn er den private eiendomsretten. Privateiendom under kapitalismen betyr ikke hvert enkelt menneskes rett til å eie det hun trenger for å klare seg. Den kapitalistiske eiendomsrett sikrer noen få - eierklassen - sin rett til å eie det som må til for å tvinge andre til å arbeide for seg. Konsentrasjonen av kapital og naturressurser på private hender setter det store flertallet i en tvangssituasjon; de fleste er avhengige av å selge sin arbeidskraft for å overleve. Flertallets fattigdom er en forutsetning for og følge av kapitalistenes rikdom, eiernes makt er bygd på flertallets avmakt. Det er dette forholdet eierklassen og samfunnets ledere forsvarer under slagord som "frihet" og "privat initiativ".

Uten profitt går kapitalistiske selskaper under. Profitt er målet for økonomisk virksomhet i et kapitalistisk samfunn. Dette kan ikke det enkelte selskap velge å se bort fra til fordel for miljøhensyn eller bekjempelse av fattigdommen. Den nådeløse kampen om ressurser og markeder tvinger den enkelte investor og hvert selskap til ikke bare å søke profitt, men til en hver tid maksimal profitt. Denne kampen om fortjeneste skaper ikke "frie markedskrefter", men tvert imot gigantiske, dominerende selskaper som dikterer prisene og spillereglene for økonomien verden over. Selskapene øker nå sin makt ytterligere gjennom EU, NAFTA, WTO og andre handelsavtaler som bit for bit fjerner statenes mulighet til å ha og håndheve lover og regler ment å ivareta mennesker og miljø. I stadig økende grad lever verdens befolkning under et diktatur av noen få, gigantiske selskaper.

Diktaturet trenger også inn i folks kultur og selvbilde, gjennom reklame og en underholdningsindustri som tjener de mektiges interesser. De skaper et bilde hvor hvert enkelt menneske reduseres til en forbruker. I dette bildet er personlig lykke avhengig av hvilke storselskapers merkeklær man går med og hvilke storselskapers brus man drikker. Kapitalismens profittlogikk trenger inn i alle områder av samfunnet og bryter ned solidariske fellesskap.

Den omfattende kommersialiseringen skaper sjølsentrerte og egoistiske mennesker, som er oppdratt til å tro at lykken er lik penger. Bare virksomhet som tjener til å øke profitten blir betraktet som nyttig, dermed gjøres hundretalls millioner mennesker "unyttige". I kjølvannet av den nådeløst ensrettende måten å tenke på følger kulturell utarming og sosialt sammenbrudd, vi opplever økende vold og kriminalitet verden over.

Et globalt opphørssalg

For å tilfredsstille aksjonærenes krav om fortjeneste, forbruker storselskapene naturressurser i et så stort omfang og tempo at det ser ut som planeten Jorda holder opphørssalg - "Alt skal vekk!". Gjennom plyndringa av naturressursene og forurensinga av naturen truer kapitalismen med å ødelegge grunnlaget for kommende generasjoner. Flere samfunn er allerede nå ramma av alvorlige miljøkriser. Profittjaget er i ferd med å bryte ned millioner av års økologisk utvikling, fiskestammer dør ut, matjord forsvinner, drikkevann blir forgifta. De færreste kan tolke dette som annet en galskap. Likevel foregår miljømordet ustanselig, dag etter dag. Selve livet blir ofret i et grotesk spill der menneskene er brikker, storselskapene spillere og premien profitt.

Storselskapene prøver å innbille oss at denne stadig dypere krisa kan løses ved mindre justeringer og tilpasninger av kapitalismen. De samme selskapene arbeider utrettelig for å få revet ned det som er bygd som vern for mennesker og miljø. Dette gjør de gjennom EU, EØS, WTO, og gjennom direkte utpressing av myndigheter som ikke legger forholdene godt nok til rette for privat profitt. Men den gradvise løsningen av miljøproblemene i samfunnet vårt er ikke bare usannsynlig ? den er umulig.

Ingen kan få bukt med problemets kjerne - profittjaget - uten å gjøre en helt grunnlegende endring av samfunnet: Den kapitalistiske eiendommen må gjøres til felleseie.

Den kapitalistiske veksttvangen er som en kreftsvulst som vokser og vokser - den truer med å rasere både menneskelige samfunn og livsmiljø. Denne svulsten kan ikke begrenses eller behandles, den må fjernes. Det betyr at ressursene må over på fellesskapets hender slik at økonomien kan styres til fellesskapets beste. Dette er å gå fra kapitalisme til sosialisme - det er å gjøre et virkelig folkestyre mulig.

Staten - eiendommens forsvar

Tanken om den gradvise tilpasning av kapitalismen til naturens grenser og menneskenes behov er nært knyttet til drømmeriske forestillinger om staten. Enhver stat vil framstille seg selv som organ og representant for fellesskapet, for samfunnets interesser, men fellesskapets beste er ikke utgangspunktet for statens eksistens. Den mest sentrale oppgaven til en borgerlig stat er å forsvare den kapitalistiske eiendommen. Statens lover og regler beskytter eierklassens kontroll over ressurser og kapital, og statens tvangsmidler sørger for at disse lover og regler blir opprettholdt. Arbeidere som forsøker å ta kontroll over sin egen bedrift blir fengslet eller, i de mest ekstreme tilfeller, henrettet. Med loven i hånd.

Staten er et apparat for herskerklassens militære, politiske og ideologiske dominans. Samtidig er staten en arena hvor andre klasser kan slåss for sine interesser, så lenge disse ikke truer det mest grunnleggende, nemlig eiendommen. Utviklinga av såkalte velferdsstater har svart til kapitalens behov for allmenn utdanning, et helsevesen som kan reparere arbeidskraft, infrastruktur (veinett, telefon, postvesen...) og så videre. Denne utviklingen har også sammenheng med rettferdige folkelige velferdskrav nedenfra. Et norsk eksempel er retten til lønn under sykdom. Men utviklinga av "velferdsstaten" har ikke endret statens grunnleggende funksjon som eierklassens apparat for å sikre sitt økonomiske herredømme, både innad i sitt eget land og utad i kamp om verdens ressurser og markeder.